Er du bevisst hva du spiser og hvorfor?

Er du bevisst hva du spiser og hvorfor? 

Når jeg fikk forstadier til brystkreft kom jeg inn i det som heter et pakkeforløp. Det betyr at du skal være sikret en viss type hjelp innen en viss tid. Det er på en måte bra, for det skal sikre at du får den behandlingen du trenger raskt. På den andre siden erfarte jeg at selve menneskemøte manglet. Jeg følte meg faktisk som en pakke gjennom hele prosessen, en pakke som ble åpnet og lukket og sendt videre. Det var overraskende lite oppfølging utover behandlingsplanen. Alt handlet om å få sykdommen ut og ingenting handler om hva jeg selv faktisk kunne gjøre for å både få en lettere behandlingsperiode, men også mindre risiko for tilbakefall. Det var ingen individuelle hensyn i behandlingen. Etter behandling var det så og si ingen oppfølging. Det er veldig fint at sykehuset kan ta ut sykdom, men samtidig tror jeg vi gjør en stor feil ved at vi har så lite individuell tilpasset behandling og ikke minst så lite informasjon om faktorer som kan bidra til at du blir bedre. Jeg forstår at man kanskje ikke kan si at noen faktorer bidrar til bedring, men man kan formidle hva mange har erfart at kan medfører bedring. Det er lov å gi håp, uten at man kan love noe. Jeg er overrasket over at vi ikke har kommet lenger i sykehus Norge og at vi ikke ser mer helhetlig både på sykdom og behandling. Mennesket skal også ha et godt liv etter behandling og vi er hele mennesker der både det fysiske, mentale og emosjonelle må få plass. Selv om årsakene til sykdom er mange og komplekse, så må vi rette fokus mot faktorer vi selv faktisk kan gjøre noe med for å støtte kroppen. Det er mye du kan gjøre selv for å hjelpe kroppen og gjenvinne balanse. Jeg startet med kosthold.  

Det første jeg gjorde når jeg kom hjem etter jeg fikk beskjed om at jeg var syk, var å finne frem til en mann jeg tidligere hadde hørt om at ble frisk fra uhelbredelig lymfekreft. Jeg fant Terje Toftnes. Han fikk non-hodgin lymfom. Legene laget en behandlingsplan til han og sa på spørsmål fra Toftnes selv på hva han kunne gjøre, at han skulle leve som før og at de skulle ta seg av behandlingen. Toftens kom ut og tenkte hvordan han kunne fortsette å leve som før da det så åpenbart hadde gjort han syk. Han fikk en prognose på 2-4 års overlevelse. Toftnes sin bror driver en klinikk for biopater og Toftnes tok kontakt og startet med å få hjelp av en biopat. Sykehuset hadde bare en kur og gav Toftnes dårlige prognoser. Han valgte derfor å sette sykehusets kur på vent og gjøre den alternative behandlingen først. Denne gikk ut på å finne ubalansene i kroppen og begynne å gjenoppbygge kroppen. Til slutt tok han også imot strålingsbehandling, men da hadde han allerede opplevd en stor bedring. Toftnes ble frisk og er det fortsatt 8 år etter.  

Det jeg ble motivert av fra Toftnes var å endre kostholdet. Jeg trodde at jeg hadde et alminnelig godt kosthold, men når jeg ble syk forstod jeg umiddelbart at jeg har spist blant annet alt for mye sukker og raske karbohydrater. Jeg fikk ikke biopat time før behandlingen fra sykehuset startet, og jeg turte ikke sette denne på vent, så jeg endte med å lage min egen plan etter hva jeg så Toftnes hadde gjort. Jeg startet med faste og så fortsatte jeg med en suppekur med grønnsaker som vokser over jorden. Gradvis innførte jeg andre matvarer, men enkelte matvarer har jeg eliminert for alltid. Herunder sukker, pasta og hvetemel. Ultraprosesserte matvarer unngår jeg også. Jeg kom tilbake til sykehuset og fortalte om endringene mine, men ble aldri møtt på at dette hadde noen hensikt. Det synes jeg er oppsiktsvekkende, for så mye kunnskap har vi faktisk i dag. Selvfølgelig spiller det en stor rolle hva du spiser! Noen kan overleve alt mulig og jeg trodde jeg var en av dem. Når jeg ble syk forstod jeg umiddelbart at jeg måtte gjøre endringer. Det handler ikke utelukkende bare om hva du spiser, men hvorfor. Jeg spiste en del sukker og raske karbohydrater fordi jeg hadde høyt tempo og det holdt meg gående. Jeg trengte rask energi for å holde tempoet. Så jeg forstod også etter hvert at tempoet var for høyt og at jeg var i urytme med meg selv. Jeg var heller ikke overvektig og tenkte da ikke så mye over hva jeg spiste. For meg var det en veldig uvant, men god opplevelse å faste. Dette var før behandling starter. Jeg opplevde det som en restart av kroppen og etter faste var det ikke noe alternativ for meg å ha i meg det jeg hadde brukt flere dager på å få ut. Dessuten smakte alt. Grønn te uten honning fikk smak når du har bare drukket vann i flere døgn! Etter suppekuren fulgte jeg Berit Nordstrand sin 30 dager omstart og jeg begynte gradvis å lære mer om kosthold. Det er egentlig ganske flaut, men som Jon Almås også påpeker nå, så er vi nok flere som ikke har vært så klar over hvor mye giftstoffer maten vi spiser faktisk inneholder. Jeg innrømmer at jeg hadde ikke et bevisst nok forhold til ultraprosessert mat for eksempel. På en måte er det jo litt selvsagt at det ikke er så bra alt som ikke er rent, men samtidig stoler vi så blindt på de som produserer og selger mat, at det blir litt sånn at så lenge de selger det så er det vel ok. Det er det absolutt ikke og jeg tror at matrevolusjonen må starte med oss forbrukere, at vi blir mer bevisst og slutter å kjøpe det som ikke er bra for oss. Det er eneste måten at produsentene slutter å tjene penger på det og da heller vil produsere det som er bra for oss fordi det er det vi kjøper. Tenk så mye makt vi egentlig har, om vi tar oss tiden til å bli litt mer bevisst. Jeg tenker ofte på hunden min, jeg gir jo ikke han annet enn hundemat, så hvorfor gir vi oss selv så mye mat vi egentlig ikke trenger og som er tilsatt så mye rart? Selvfølgelig blir vi det vi spiser, men husk også å utforske hvorfor du tar de valgene du gjør, for mat har flere funksjoner. Noen ganger fyller mat opp hulrom som egentlig handler om at man trenger nærhet eller emosjonell støtte eller en pause. 

Varm klem fra Marianne