Er du glad i deg selv?

Er du glad i deg selv?

Man skulle tro det var en selvfølgelighet å være glad i seg selv. Likevel lever mange mennesker med kjerneantakelse om at de ikke har verdi og ikke kan elskes hvis de viser sitt sanne jeg.

Ut fra disse negative kjerneantakelsene lager vi leveregler, tanke- og atferdsmønster, som gjør at vi slipper å forholde oss til den vonde kjerneantakelsen. «Hvis jeg bare sier ja til andre og er snill, så vil andre godta meg». «Hvis jeg sier det andre vil høre, så er jeg innafor».

De negative automatiske tankene kommer først, autopiloten. «Jeg må ikke si noe dumt». «Jeg må oppføre meg bra». «Andre må tenke godt om meg».

For det lille barnet er både tilhørighet og autensitet viktig. Likevel kan ikke barnet velge bort tilhørighet, så det gjør sitt ytterste for å passe inn. Er du veldig heldig og er født inn i en kjærlig og raus familie med svært bevisste foreldre, så kan du også være autentisk. Men for mange av oss, så er det helt vanlig at foreldre ikke er bevisste på alle sine sider og at kjærligheten føles betinget.

Det er ingen sin skyld, vi gjør alle så godt vi kan, men mønstrene etableres ut fra ubevissthet, og noen ganger arves de om ingen i generasjonene har satt lyset på det. Da blir det til «sånn er jeg», «sånn er vi», noe som er fast og ikke kan endres. Vi har også en kultur som sier noe om hvordan vi skal være.

Men hvis du noen gang har hold eller sett et nyfødt barn, har du da tenkt: du har ikke verdi, eller du kommer ikke til å bli elsket? Eller har du blitt fylt av kjærlighet og sett på babyen som helt fullstendig og fantastisk?

Den lille babyen har også du vært! Fullstendig verdifull og elskbar! Det går ikke an at denne fullstendigheten gjelder for alle andre og ikke deg.

Så hvis du nå føler deg verdiløs og ikke verdt kjærlighet, så har du etablert leveregler og mønster egentlig for å beskytte deg fra en redsel om å ikke høre til. Det handlet aldri om å ikke være bra nok. Det er ikke sant selv om du har sett på det som en sannhet!

Det er naturlige mekanismer for å overleve. Det er bare det at når vi vokser til, så er ikke lenger disse beskyttelsesmekanismene forenelige med et godt liv. Da er det viktig at du begynner å oppdage mønstrene slik at de kan forløses, og du kan være mer den du egentlig er.

Leveregler og mønster går ofte på bekostning av din autensitet. Du våger ikke være den du egentlig er, i redsel for å bli avvist, og du har gått deg vill i hvordan du tror du må være. Dette kan ofte resultere i uro, angst og nedstemthet. Til lenger unna vårt eget sanne uttrykk vi kommer, til mer vil vi kjenne det.

Så start med å se deg selv som den lille babyen, helt fullstendig, verdifull og elskbar. Hent dette opp igjen og igjen. Begynn å gi deg selv kjærlighet. Når du begynner å elske deg selv, så vil andre også se hvem du egentlig er og gjengjelde din kjærlighet. Du kan ikke være feil når du er deg selv. Ikke vær slem med din egen sjel, ikke la historiene sinnet ditt lager om deg bli din sannhet. Våg å være!

Varm hilsen Marianne