Lytter du til kroppen på ordentlig?

Jeg hadde hørt det og jeg visste at det var viktig, lytte til kroppen. Jeg trodde på mange måter jeg gjorde det også, men saken er den at jeg hadde aldri lært meg dette på ordentlig. Det er ikke noe du lærer på skolen eller som, for min del, ble påminnet om hjemme eller andre steder vi tar til oss kunnskap. Etter at jeg ble syk begynte en reise inn i egen kropp som skulle ta lang tid. Lag på lag før jeg virkelig lærte meg å lytte.

Det begynte først i meditasjoner der jeg tok kontakt helt inn i ryggmargen, ofte i området bak hjertet. Her lot jeg bevisstheten hvile. Etter hvert oppdaget jeg en kontakt med en annen intelligens enn den jeg har i hodet. Det kan ikke forklares, det må erfares. Så er det å ta den informasjonen ut i livet, noe som er vanskelig, fordi hjertet kan si noe helt annet enn hodet og det du har programmert inn som sannheter. Dette er ofte etablerte sannheter også i samfunnet og derfor blir det ekstra skummelt å høre på hjertet om det sier noe annet. Det er ingen bekreftelse å hente annet enn i deg selv. Å gå fra å leve fryktbasert i overlevelsesmodus til tillitt er ingen enkel jobb! Det krever mot!

Jeg har et ekstremt sensitivt system som jeg etterhvert begynte å anerkjenne. Jeg har kjent et trykk i brystet hele voksenlivet. Trykket kan tidvis være borte, mens det andre ganger trykker hardt på. Jeg har forsøkt puste meg gjennom. Jeg har forsøkt å la det være. Jeg har forsøket å trene det bort. Alt kan ha fungert for en kort periode, men så har det kommet tilbake. Andre ganger har det ikke gått bort, og jeg har fortsatt å gjøre det jeg tror er lurt uten å lytte til det.

For det var når jeg erfarte hva det vil si å virkelig lytte at endring begynte å skje. Legge hånden på området som smerter og si "hva er det du forsøker å fortelle meg nå?". Så skal du bli der, uten analyse, kun lytte til responsen. Kroppen din vil gi deg signaler som gjør at du intuitivt forstår hva det er den forsøker å si. Smerter, vondter, sorger, alt ønsker bare å bli sett og høre til. Når du lytter åpent inn med hele din oppmerksomhet, så skjer det noe.

Et nyttig spørsmål å stille seg om morgenen kan være "hva vet kroppen min før jeg begynner å tenke?" Når oppmerksomheten flytter inn og ned i kroppen skjer det noe. Den blir en portal inn til din indre visdom. Der kroppen tidligere bare måtte følge med på det hodet mitt bestemte, begynte jeg nå å lytte til kroppen. Det innebar i perioder blant annet å ikke gjøre noe, bare sitte, meditere, være. Det var svært uvant for meg som har levd i høyt tempo. Likevel forstod jeg at det var avgjørende at jeg begynte å lytte. Det kjente jeg i brystet, i kroppen. Den var ikke villig til å følge hode lenger og jeg var ikke villig til å ta konsekvensene av å følge hodet heller.

Når du stiller spørsmålet "hva vet kroppen min nå?" eller "hva forsøker smerten i brystet å si?" kommer svaret. Det kan komme som en fornemmelse, som noe du bare vet, som et bilde, et ord, noe du kjenner lander i kroppen. Stol på det! Følge retningen selv om du ikke forstår den. Kroppen oversetter informasjon fra et annet sted i deg. Dette er ikke noe vi lærer, derfor tviler vi! Vi tviler på den eldgamle visdommen og den flytende intelligensen som ligger bak alt som er programmert og innlært. Jeg fikk mine første bekreftelser gjennom veiledere jeg brukte i perioden. Jeg gikk til en naturterapeut med evner og en veileder som kan lese kroppen som hologram. Begge disse sa de samme tingene og det de sa gav gjenklang i meg gang på gang, fordi det var det kroppen min selv visste, jeg hadde bare aldri stolt på det! 

En annen måte å ha kontakt med kroppen er å vende ned, inn til korsryggen, bekkenet, ut til tærne, fingrene, bekkenet eller mellomguvlet. Dette var noe jeg startet med, få kontakt ned i kroppen, la hendene merke hendene, la føttene merke føttene. Energien landet ned i kroppen og det parasympatiske nervesystemet roet seg. Jeg hadde levd i alarmberedskap over så mange år uten å være klar over det. Jeg visste ikke hvordan man hvilte. Jeg trodde jeg  hvilte, men det var aldri ordentlig hvile. Nervesystemet mitt var påskrudd hele tiden fordi jeg hadde så høyt tempo og levde i en innlært rytme som var langt unna min naturlige rytme.

Det tar tid å lære dette systemet å kjenne, men du kjenner det i kroppen som en ro, som en sannhet. Da gjelder det å stole på det. Tvilen kommer og når jeg delte dette med andre kunne jeg høre deres tvil og igjen gikk alt tilbake til hva som kan være virkelig, og til å tro på det innlærte. Sagte, men sikkert begynte jeg å forkaste alt som kom utenfra. Ved hjelp og støtte fra mine veiledere og det jeg etterhvert leste i bøker jeg fant, var det ikke lenger tvil. Jeg visste hva som var sant. 

Samtidig som var jeg sykemeldt og i helbredelsesfase, så ønsket jeg også å starte egen bedrift. Det var en plan jeg hadde lenge før jeg ble syk. Her kunne tiden komme som et press. Hva jeg burde gjøre og når for å få dette til å skje, ikke så alt for lenge etter at jeg ble frisk. Jeg kjente da i brystet med en gang og energien droppet. Til slutt forstod jeg at jeg ikke kan skape fra dette gamle stedet. Kroppen er ikke med og da blir det heller ikke et energifelt rundt meg som kan bære dette. Jeg måtte innse at alt det gamle måtte få falle bort, og jeg måtte begynne å stole på det nye som kom til meg. Jeg måtte velge tillitt. Det nye, som jeg aldri har fått tilbakemeldinger på, det jeg ikke vet om er bra nok, måtte jeg møte med tillitt. Jeg har levd i teorier og metoder og jeg har sett hvordan det har hjulpet mange, men nå kan jeg ikke gi noe til andre bare ut fra dette, det bærer ikke. Det er så skummelt å kjenne på, samtidig så har jeg ikke annet valg enn å la kroppen vise vei, for om jeg ikke er frisk så kommer jeg ingen vei uansett. Å være frisk og tro mot seg selv er det viktigste, og det at jeg har et godt liv der jeg kan leve i tilstedeværelse med glede og kraft, så må alt annet bli som det blir. For første gang gir jeg slipp. Jeg overgir meg, til kroppen, til det som er sant i meg, til det ukjente, og jeg velger tillitt.

Varm klem fra Marianne