Å gi slipp på mennesker som ikke lenger passer

Jeg har vært en som alltid har sett bak, sett bak det som har møtt meg, sett det fine mennesket bak. I denne prosessen forstår jeg at dette er en gave. Det er en gave å kunne møte andre mildt og vennlig selv når det som møter deg er hardt og vanskelig. Det er medfølelsens gave. Samtidig blandet denne gaven seg inn i men av mine skygger som er å være pleaser.

Jeg tilpasser meg andre slik at alle er fornøyde. Jeg tuner meg inn slik at ingen blir skuffet og alle får det de trenger. Det ligger en slags kontrakt bak, hvis jeg gjør noe, så får jeg noe tilbake, hvis jeg ikke gjør det, så, ja det er vel det man aldri har utforsket nok. Hva skjer da og hvilken pris er du villig til å betale?

Det tok meg 47 år å forstå dybden av dette mønsteret og hvor mye dette tappet meg. Sensitivitet og medfølelse vil jeg fortsette å ha, men det må brukes på rett måte. Jeg måtte avlære mitt pleasing mønster. Når jeg begynte å slutte å please, å bare møte som meg, så oppdaget jeg at det ikke ble tatt i mot på samme måte som når jeg bare gav det den andre ville ha. Jeg kjente det i hele energifeltet og jeg kjente det i kroppen. Kroppen stengte av og sa virkelig nei. Det hadde den gjort lenge, men hodet mitt hadde overstyrt.

Jeg så fra medfølelsens perspektiv, men fra feil utgangspunkt. Jeg så fra et punkt om å passe inn, om å bli godkjent og ikke avvist. Jeg så ut fra å gi den andre det den trenger, for selv å være trygg. Jeg hadde erfart at hvis jeg gir andre det de trenger, så er jeg trygg. Dette var en mønster etablert langt tilbake i barndom. Når jeg begynte å være meg, så merket jeg at det kunne bli vanskelig for noen. Det tok meg lang tid, men etterhvert forstod jeg at jeg må la relasjoner slippe. Jeg kan ikke bare se bak, jeg må se det som møter meg.

Jeg kan fortsatt kjenne varme for mennesket og ønske det alt godt ut fra det jeg ser ligger bak, men i verden må jeg forholde meg til det som faktisk møter meg. Igjen må jeg stole på hjertet mitt. Når hjertet lukker portalen inn, da er det alvor. Da er det en energi som ikke gir meg noe, men som setter meg tilbake. Jeg er ikke villig til å betale den prisen.

Jeg har også før vært åpen for at relasjoner må falle bort. Jeg har aldri forstått de som er i samme vennegjeng fra barne- eller ungdomsskole og hele livet. Vi endrer oss så mye, og for at det skal være plass til endringen så må alle i den gruppa se hverandre på nytt hver gang. Det tror jeg er sjelden vare. Jeg tror man fortsetter å se den man alltid har sett eller den man selv har laget seg et bilde av. Når jeg da blir meg i møtet med deg, så vil det sette meg tilbake, hver gang. Du forblir den jenta eller gutten på 13 hver gang du trer inn i den samme rollen.

Tidligere når jeg har sluppet relasjoner har det vært vanskelig for meg. Jeg har blitt irritert over at ikke jeg har blitt sett. Jeg har altså sett deler av mønsteret, men ikke utforsket det fullt og helt. Denne gangen er det annerledes. Jeg slipper ut fra kjærlighet. Kjærlighet til meg selv, og kjærlighet til den andre. Den andre får ikke det den vil ha av meg, og da blir det bare "vann på mølla" til gamle mønster hos den andre. Vi har ulike reiser vi skal ha, og til mer vi anerkjenner vår egen reise, til nærmere oss selv kommer vi. Når du er nærmere deg selv og lever din sannhet vil du også tiltrekke deg mennesker som matcher. Da skapes et felt der mulighetene blir større enn begrensningene. 

Å leve med kjærlighet og åpenhet er ikke det samme som å si at livet aldri er dritt, men det handler om hvordan man møter vanskeligheter, stillstand og motstand. Det er et valg, og det valget, det er ditt. Det viktigste av alt er å møte opp, hver dag, fra det stedet du er, uten fortidens identifikasjon og fremtidens bekymringer, men møte opp, som den du er og om du da blir tatt i mot, skapes noe som er større en menneskene som møtes.