Mønster og skygger

Å jobbe med mønster og skygger

Hva betyr det sånn egentlig og hvorfor er det viktig? Bak tankene og adferden vår ligger det antakelser og overbevisninger, såkalte leveregler. Disse kan være nedarvet i generasjoner i din familie, kultur eller samfunn, eller de kan være innlærte fra når du var barn. Hvis du ikke blir bevisst disse så vil du gå gjennom livet på autopilot og mest sannsynlig styres av antakelser, frykter og overbevisninger som ikke nødvendigvis er sanne og som heller ikke gir deg det livet du ønsker og drømmer om. Det vi faktisk begrense deg! Det vil også frarøve deg ekte og dype relasjoner.

Vi er skapere av vår egen virkelighet og historiene vi forteller oss selv blir vår virkelighet. Mønstrene er satt sammen av leveregler som er antakelser om hva jeg må si og gjøre for å være innenfor, som «hvis jeg ikke sier noe dumt nå, så vil gjengen akseptere meg» eller «hvis jeg gjør jobben 100 % så er jeg god nok til å være her» og adferd «hvis jeg unngår å si noe nå, så er det ingen som oppdager at jeg egentlig er dum» eller «hvis jeg kommer i forkant nå og styrer samtalen, så vil ingen stille meg spørsmål jeg ikke ønsker å ha». Dette kan også kalles mestringsstrategier, altså noe vi gjør for å håndtere antakelsene våre. Det handler oftest om unngåelse, kompensering eller å overgi seg, trekke seg tilbake.

Bak mønstrene ligger også sårene våre. Sår vi ikke har ønsket å se eller klart å møte. Sårene vi ikke møter og anerkjenner setter seg i oss og vi lager oss leveregler og adferd for å unngå at det skal gjøre vondt eller skje igjen. Det ligger en uavdekket frykt der. Mange bærer på ubevisst frykt og lever fra overlevelsesmodus. De har kontroll på alt. De bekymrer seg og overtenker. De gjør det alltid bra på jobb og prestasjon blir satt høyt. Det er helt fint å ha kontroll og prestere hvis det kommer fra rett sted i deg, men ofte kommer det fra et sted om å ikke være bra nok, eller fra frykt for å bli avslørt, ikke høre til eller falle utenfor. Hvis du ikke avslører at dette ligger bak, så styrer frykten deg. Du vil presse og streve fordi du ikke ser at det er frykten som ligger bak.

Du har ikke tillitt. Tillitt til at du er bra nok, tillitt til at du hører til og at du har noe helt spesielt å bidra med her i verden. Ditt unike uttrykk har aldri vært og kommer aldri tilbake. Lever du i sammenligning og konkurranse så har du ikke anerkjent ditt unike uttrykk. Det handler om overlevelse. Det vil aldri kunne gi deg gode relasjoner, for bak all din adferd, så ligger agendaen om å sikre seg: «jeg må være trygg» eller «jeg må være bra nok». Det blir støy og ofte ikke en trygg relasjon, for selv om du ikke sier noe til den andre, så merker den andre i feltet sitt at han eller hun må være på en bestemt måte for at samspillet skal fungere. Frykten flytter seg dit også. Kanskje ligger det frykt her også fra før. Da får man ofte drama når man kommer sammen.  To mennesker med uavdekket frykt vil ofte gå inn i historier og drama for å skape avstand og distraksjon fra dette som skjer på dypet som man ikke har tilgang til. For det er ofte ubevisst for mange, den uroen som ligger i dypet, som ligger bak distraksjoner og gjøremål. Du kan ha mange relasjoner, men de vil mest sannsynlig være på overflaten. Det kan være greit det også, og for mange tilfredsstillende nok, men jeg tror at før eller siden blir du innhentet. Du kan ikke flykte fra deg selv bestandig, om ikke annet henter det deg inn på dødsleiet, og det er trist. I samtalene mine møter jeg også eldre mennesker, som nettopp formidler dette: «jeg har aldri gjort deg jeg egentlig har ønsket, bare det jeg har trodd jeg har måttet gjøre for at andre skal være fornøyd». Bak dette ligger det en utrygghet. Hvis jeg gjør det jeg egentlig vil, kan noen bli misfornøyd og da er jeg ikke trygg. Det er utrolig trist å oppdage sent i livet av man ikke har levd slik man ønsker, gjort det man har villet og vært den man er.

Jeg tror ikke det finnes noen vei utenom, bare gjennom. Du må våge å se dine mønstre og leveregler, få et forhold til de så du kan oppdage de når de pågår. Sakte, men sikkert kan du begynne å endre. Målet er ikke at alt skal bort, men at du skal se, for når du ser får du muligheten til å ta et valg. Når forholdet ditt til det som foregår endrer seg, så vil hele livet ditt endre seg. Du kan begynne å leve fra fleksibilitet og tillitt. Du kan begynne å gi slipp på det som ikke ganger deg. Gi slipp på det som holder deg fast i frykt, i kamp, i prestasjon, i stress og strev. Når du ser og anerkjenner dine sår, så vil de heles. Når du våger å gå i dypet av deg selv, så vil du finne gull. Det krever mot. Det er ikke lett, men det er en reise der du vinner deg selv, og ingen andre kan gjøre jobben. Mange er nok redde for hva de skal finne, og om de kan tåle det de finner. Jeg sier: du bærer det med deg uansett, så det er langt verre å ikke se. Du tåler mer enn du tror, og det du finner er ikke så farlig som du tror. Det trenger bare å bli sett. Det trenger bare din nærhet og kontakt, så kan det slippe og du trenger ikke lenger kamuflere frykten og uroen i adferden din. Du får en dypere kontakt med deg selv, og det vil speile seg i relasjonene dine, som blir ekte.

 Varm klem fra Marianne