Er du glad i deg selv? Om antakelser, leveregler og det å være autentisk

Er du glad i deg selv og ditt uttrykk?

Man skulle kanskje tro det var en selvfølgelighet å være glad i seg selv. Likevel lever mange av oss med en dyp, smertefull kjerneantakelse om at vi ikke har verdi og at vi ikke kan elskes dersom vi viser hvem vi egentlig er. For de fleste ligger dette ubevisst og vi lager oss mestringsstrategier og antakelser om hvordan vi skal leve, hva vi skal si og gjøre, dypest sett for å holde grunnantakelsen i sjakk. Antakelser som vi ofte kaller leveregler, og tankemønster og adferd fungerer som en beskyttelse mot det som er sårbart, slik at vi slipper å kjenne på den underliggende frykten av å ikke være god nok 

Disse ubevisste strategiene og antakelsene blir fort til leveregler i hverdagen: 

«Hvis jeg bare alltid sier ja til andre og er snill, så vil de godta meg.»     

«Hvis jeg bare sier det andre vil høre, så får jeg være en del av fellesskapet.» 

“Hvis jeg bare er snill, og ingen blir sur på meg, så er jeg trygg” 

 Helt fremst i tankerekken ligger de negative automatiske tankene. Dette er sinnets autopilot. Det er de som raskest dukker opp i oss i hverdagen, når vi står i situasjoner eller er i relasjoner. «Jeg må ikke si noe dumt nå», «Jeg må oppføre meg perfekt», eller «Hva tenker de om meg nå?» 

Valget mellom tilhørighet og autentisitet 

For et lite barn er både tilhørighet og autentisitet viktig. Tilhørigheten handler om trygghet. Autensiteten handler om din unike klang som du er født med og som du kom for å leve. Barnet kan aldri velge bort tilhørigheten og risikere å stå alene. Hvis det oppstår en konflikt mellom de to, vil barnet alltid velge tilhørighet og tilpasse seg omgivelsene, undertrykke egne behov og pakke bort sin egne unike klang.

Dersom du er født inn i en familie med svært bevisste foreldre, er du heldig. Da har du gjerne fått lov til å være helt autentisk, fordi de har kunnet romme hele deg. For de fleste av oss er det derimot vanlig at foreldrene våre har hatt sine egne ubevisste skyggesider. Da kan kjærligheten fort oppleves som betinget, at vi må gjøre noe for å fortjene den. Det er ikke noe vondt ment i det, men det skjer om du ikke er bevisst på dette. Det handler også om kulturen og samfunnet man vokser opp i. Så det er en blanding mellom hva du ubevisst har forstått at er smart å gjøre for å føle trygghet, hvordan omgivelsene har møtt deg og hva dine omsorgspersoner bærer på som ikke er forløst. Det er ingen sin skyld. Vi gjør så godt vi kan alle sammen. Likevel vil mønstrene leve videre om du ikke velger å stoppe opp og bli bevisst. Se dem. Da har de mulighet til å forløses, ellers er det stor sannsynlighet at de går i arv, gjennom generasjoner, inntil noen våger å rette lyset på dem.  

Det er en tendens til å tro at “jeg er bare slik”. “Sånn er min familie”, akkurat som det var skrevet i stein og du var født slik. Det var du ikke. Du var født med din egen unike klang og rytme, men i møte med omverden ble du den du er i dag. Det kan være veldig bra det, men mange opplever at de kommer midt i livet og så fungerer det ikke lenger. De er ikke glade. De føler seg ikke tilfreds. De blir lett overveldet eller føler seg utmattet. Da kan det være verdt å begynne å se litt på egne mønster. Kroppen har nemlig en unik måte å kommunisere til deg på og når du ikke lytter må den til slutt si virkelig ifra.  

Du har også vært den babyen 

Hvis du noen gang har holdt eller sett et nyfødt barn, har du da noen gang tenkt: «Du har ingen verdi» eller «Du kommer aldri til å bli elsket»? Eller har du blitt fylt av en dyp varme og sett på babyen som noe helt fullstendig og perfekt som fortjener ubetinget kjærlighet? 

Du har også vært den lille babyen! Du kom til verden like fullstendig og perfekt. Full av verdi og verdt å elske bare fordi du ER, ikke for hva du gjør. Det er ikke mulig at denne verdien bare gjelder noen og ikke alle. Den er medfødt, og den gjelder også deg.   

Når beskyttelsen blir et bur

Hvis du i dag går rundt med en følelse av å være verdiløs, eller du lever etter strenge leveregler for å føle at du har verdi, for å føle at du er verdt å elske, at du er bra nok, så er det beskyttelse. Det er strategier du har laget deg for å føle deg trygg en gang der du ikke ble tatt imot for den du var, eller du ikke fikk det du trengte. Det kan være små sår, store sår, mange sår eller få sår. Det har satt seg. Det har satt seg som antakelser og sannheter. Misforståelsen er at det ikke er en sannhet. Det er en antakelse, og det handlet aldri om at du ikke er bra nok. Det er her du må inn å utforske for å bli fri. Fri til å leve uten alle reglene og antakelsene. Fri til å være den du faktisk er.  

Mønstrene dine var naturlige og nødvendige mekanismer for å overleve da du var liten, eller når du opplevde noe som var vanskelig en gang. Etter hvert som vi blir eldre så er ikke lenger disse beskyttelsesmekanismene til det beste for oss . De står faktisk i veien for et godt liv. Et liv i frihet, glede og kjærlighet. Ikke press, stress og strev.  

Du holder det sanne uttrykket ditt tilbake i frykt for å bli avvist, og går deg vill i hvem du tror du må være for å bli godkjent. Det kan fort gi seg uttrykk i ulike kroppslige symptomer eller en smertefull kropp.  

Gapet mellom den du egentlig er og den du faktisk lever som, kan ofte vise seg som bla. indre uro og kronisk spenningsfølelse, rastløshet, utmattelse, nedstemthet og tomhetsfølelse. Til lenger unna du lever fra ditt sanne uttrykk og rytme, til kraftigere vil kroppen si fra.   

Våg å være deg selv 

Veien ut av dette starter med bevisstgjøring. Start gjerne i dag med en enkel mindfulness øvelse: Lukk øynene, ta noen dype pust, og se for deg den lille babyen du en gang var, helt fullstendig, verdifull og elskbar. Hent opp igjen dette bildet i deg selv, igjen og igjen. 

Begynn å gi deg selv den anerkjennelsen og kjærligheten du så sårt har søkt etter hos andre. Si til deg selv at du nå er trygg. Si til deg selv at du er bra nok. Si til deg selv at du er elsket. Du kan aldri være feil når du er deg selv fullt ut. Det er ikke sikkert alle vil like deg, men det er det ikke sikkert de gjør uansett. Du må like deg selv, og du må leve det livet du kom hit for å leve. Slutt med å være streng mot deg selv, ditt uttrykk og din sjel. Begynn med å elske deg selv, ubetinget, uten å gjøre noe spesielt, men fordi du ER. 

Våg å slippe taket på hvem du bør være. Våg å bare være den du faktisk er. 

Varm hilsen Marianne