Reisen inn i egen kropp: Fra alarmberedskap til tillit

Lytter du til kroppen?

Jeg hadde hørt det mange ganger, og jeg visste at det var viktig, å lytte til kroppen. På mange måter trodde jeg at jeg gjorde det også, men sannheten er at jeg aldri hadde lært meg å gjøre det på ordentlig. Jeg visste ikke egentlig hvordan. Hodet hadde mye meninger om det meste.

Å lytte til kroppen er ikke noe du lærer på skolen. Det er ikke noe som det har blitt snakket så mye høyt om. Det var først da jeg ble syk, at en lang og dyp reise inn i min egen kropp startet. Jeg ante ikke hva det ville si å lytte. Jeg hadde merket trykk i brystet mange ganger, klump i mange, stramning i kjeven, men jeg hadde ikke gitt det min oppmerksomhet.

Det hele startet i møte med en meditsjonslærer som drev med hjertemeditasjoner og dyp lytting. Jeg hadde lenge hold på med mindfulness meditasjon på pust, men dette var et nytt nivå. Lytte dypt inn. Merke spenninger og åpninger og andre ting som oppstår. Lytte, merke, se. Hva er det kroppen forsøker å formidle? Denne stramningen i brystet mitt, er det hjertet som faktisk lukker og sier denne veien skal du ikke gå? Beskytter hjerte? Klumpen i halsen, er det noe du demper? Demper du din egen sannhet? Stramningen i kjeven, er det noe usagt du holder tilbake? Jeg har aldri tatt hensyn til hva jeg har merket i kroppen. Jeg har gjort det hodet har bestemt. Nå forstår jeg gradvis at kroppen kommuniserer til meg gjennom ulike tegn og jeg må lære meg å lytte og følge det kroppen forteller.

Mot til å være sårbar

Å ta dette med ut i livet og faktisk leve det er veldig vanskelig. Det er en helt ny måte å leve på. Det er mye jeg må forlate som jeg før har presset meg gjennom. Kroppen kan si noe som er i total konflikt med hodet og de sannhetene som man har programmert inn. Siden disse "sannhetene" ofte er etablert av samfunnet rundt oss også, kan de føles ekstra skummelt å lytte til kroppen når den viser en helt annen vei. Det finnes ingen ytre bekreftelse å hente annet enn du må stole på det kroppen viser deg. Hodet er ofte programmert til å ta valg ut fra underliggende frykt og overlevelsesmodus. Det er utfordrende å da gå til hjertet og kroppen og begynne å leve fra et annet sted, fra tillitt. Det er ingen enkel jobb. Det krever enormt med mot. Det krever motet til å være sårbar og vise sårbarheten.

Når smerten forsøker å fortelle deg noe

Jeg har et ekstremt sensitivt nervesystem, noe jeg gradvis har måttet anerkjenne og respektere. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg kjent på et fysisk trykk i brystet. Tidvis har det vært borte, men andre ganger har det trykket hardt på.

Jeg har forsøkt det meste for å bli kvitt det:

• Jeg har prøvd å puste meg gjennom det.

• Jeg har prøvd å overse det og la det være.

• Jeg har forsøkt å trene det bort.

Alt dette kunne fungere i korte perioder, men trykket kom alltid tilbake. Ofte nektet det å slippe taket i det hele tatt, mens jeg bare fortsatte å presse på med det hodet mitt trodde var lurt, uten å lytte til signalene.

Det var først da jeg erfarte hva det vil si å faktisk lytte, at den reelle endringen startet. Jeg begynte å legge hånden fysisk på området som smertet og spørre: «Hva er det du forsøker å fortelle meg nå?»

Nøkkelen ligger i å bli værende i det spørsmålet, helt uten analyse, kun som en åpen lytter. Kroppen din vil gi deg signaler som gjør at du intuitivt forstår hva den prøver å si. Smerter, vondter, sorger og sår ønsker alt dypest sett bare å bli sett. Bli anerkjent og få rom til å være der. Det er noe helt annet enn å dytte det vekk og undertrykke det. Da bærer kroppen for deg! Visste du det? Kroppen bærer til du er klart til å se! Når du møter dette med åpen , ingenting skal endres, det skal bare få bli sett, så skjer det en transformasjon av det kroppen har båret for deg.

Hva vet kroppen før hodet begynner å tenke?

Når oppmerksomheten flyttes inn og ned i kroppen, blir den en portal til din egen indre visdom. Tidligere måtte kroppen min bare henge med på alt det hodet bestemte. Nå begynte jeg gradvis å leve fra et annet sted.

Å lytte til kroppen innebar i perioder at jeg ikke kunne gjøre noe som helst. Jeg måtte bare sitte. Være. Dette var ekstremt uvant og utfordrende for meg som var vant til å leve i et høyt tempo. Likevel innså jeg at det var helt avgjørende. Kroppen min var ikke lenger villig til å følge hodets bestemmelser, og jeg var ikke lenger villig til å ta de helsemessige konsekvensene av å overhøre den. Et utrolig nyttig spørsmål du kan stille deg selv hver morgen, er:

«Hva vet kroppen min akkurat nå, før jeg begynner å tenke?»

Når du stiller dette spørsmålet, eller spør hva smerten i brystet forsøker å si, kommer svarene. De kommer gjerne som en subtil fornemmelse, som et bilde, et ord, eller som en dyp visshet som plutselig lander i deg. Stol på det som kommer! Vær oppmerksom på at hodet kan begynne å lage en historie. Anerkjenn det, men flytt oppmerksomheten tilbake til kroppen. Lytt. Følg retningen kroppen viser deg, selv om logikken din ikke forstår den med en gang.

Kroppen oversetter informasjon fra ditt aller dypeste hav. Siden dette ikke er noe vi lærer i oppveksten, er det helt naturlig at vi tviler. Vi har blitt oppdratt til å tvile på den eldgamle visdommen og den flytende intelligensen som ligger bak alt vi har lært og er programmert inn til å tenke og være.

Veien ut av den konstante alarmberedskapen

For å gjenopprette kontakten med kroppen, måtte jeg lære meg å vende oppmerksomheten innover, ned til korsryggen, bekkenet, mellomgulvet, og helt ut til fingrene og tærne. Jeg startet i det små med å la hendene merke at de var hender, og la føttene merke kontakten med underlaget. Jeg lærte meg å hvile inn i hjerteområdet og lytte, lytte dypt.

Plutselig ser du dine mønstre og hva de gjør med deg. Du bare vet hva du må gjøre for å bryte. Kroppen gir så tydelig tilbakemelding. Det er krevende, for kanskje må du forlate relasjoner som har spilt ut sin rolle, der du ikke lenger får, men bare gir. Kanskje må du se i en ny retning. Hele grunnen kan begynne å riste under deg, men sannheten er at du kan velge å fortsette å overse, men da er sannsynligheten stor for at du erfarer en smertefull kropp.

Når jeg endelig klarte å roe ned, tillate meg selv å ikke gjøre noe hele tiden, og lytte dypt, roet nervesystemet seg. Jeg oppdaget i hvor stor grad jeg hadde levd i kronisk alarmberedskap, noe jeg tror dessverre mange gjør. Jeg ante rett og slett ikke hvordan man hvilte. Jeg trodde jeg hvilte, men nervesystemet mitt var fortsatt i full beredskap. Jeg levde i en innlært livsrytme som var milevis unna min naturlige rytme. Jeg var også ekstremt god på å tilpasse meg. Jeg tilpasset meg for en hver pris. En unaturlig rytme og et stort tilpasningsmønster ville ikke kroppen bære lenger, og denne gangen var jeg villig til å lytte.

Det tar tid å lære dette indre systemet å kjenne. Det tar tid å komme inn til sin egen indre kjerne og stillhet. Nullpunktet i deg. Det kan være skummelt å komme dit fordi vi er så vant til støy og ikke til stillhet, men når du lærer deg å hvile her, så skjer det noe. Stillheten er ikke stille. Den er full av informasjon. Det er her du kan hente din dypeste visdom.

Å skape fra et helt nytt sted

Jeg visste ikke at jeg pushet så mye. Jeg visste at jeg hadde en sterk kropp og en sterk psyke, men jeg hadde brukt dette systemet mitt til å presse meg gjennom livet. Jeg hadde mistet kontakten med mitt indre. Jeg ville så mye. Jeg trodde jeg måtte ta ulike utdannelser for å komme dit. Til slutt sa kroppen stopp. Jeg forstod gradvis at jeg ikke trenger å hente mer kunnskap utenfra. Jeg må begynne å lytte til det som kommer innenfra. Først da kan jeg gjøre det jeg kom hit for å gjøre. Først da kan jeg være den jeg kom hit for å være. Hode prøver stadigvekk å ta meg bort igjen. Hodet har ikke tillitt til hjertet, men kroppen min sier tydeligere og tydeligere i fra. Jeg merker når noe ikke resonnerer. Jeg merker når mennesker ikke er sanne. Jeg merker når rommet bærer på noe usagt. Jeg har alltid merket dette. Jeg har alltid visst, men hodet mitt har hatt sin egen story-line på dette. Nå begynner jeg gradvis å forstå at kroppen er sjelens kommunikasjonskanal, og at jeg har vært ute på ville veier, og nå skal tilbake på min vei,

Alt jeg skaper nå skal komme fra dette indre stedet. Bevegelsen må starte der. Det er skummelt, fordi det er så mye av det etablerte man må forkaste. Samtidig er kroppen så tydelig. Den vet hva som er sant for meg. Nå må jeg bare våge å ha 100 % tillitt til dette systemet og gi slipp på det gamle.

Jeg har en dyp takknemlighet for alt som har vært og en medfølelse for alt, både det gode og det dårlige. Så må jeg akseptere at noe må falle bort. Jeg må gi slipp på det som ikke lenger gagner meg. Det bærer ikke lenger hvis jeg ikke er forankret i min egen kroppslige erfaring.

Det er utrolig skummelt å slippe kontrollen. Samtidig har jeg ikke noe valg. Hvis jeg ikke tar vare på meg selv og ærer mitt system, står jeg i stagnasjon og i værste tilfelle sykdom. Kroppen har snakket. For første gang i livet gir jeg oppriktig slipp. Jeg overgir meg til kroppen, til det som er sant i meg, og til det ukjente. Jeg velger tillit, enda hvor skummelt det er.

Varm klem Marianne