Skam, skyld og sårbarhet: Veien ut

Sårbarhet

Vi har ofte ubevisst eller bevisst lært at sårbarhet skal pakkes inn og vekk. Vi tror kanskje at sårbarhet er det samme som svakhet. Vi beskytter oss, tar på oss rustninger og later som om alt er bra, i frykt for å bli avvist, være feil, ikke passe inn eller rett og slett ikke være god nok. Jeg oppdaget at jeg hadde pakket bort sårbarheten fordi det ble for skummelt å være åpen. Det er ofte ubevisste mekanismer som trer inn tidlig i livet.

Ifølge den kjente forskeren og forfatteren Brené Brown er sårbarhet ikke en svakhet. Å vise sin egen sårbarhet er det modigste et menneske kan gjøre, og det er selve grobunnen for glede, tilhørighet, kreativitet og ekte kjærlighet. Hun sier at når vi flykter fra sårbarheten, havner vi ofte i smertefulle følelser som  skam og skyld.

Forskjellen på skam og skyld

Mange av oss bruker ordene skam og skyld om hverandre, men det er en forskjell på de to. Brené Brown forklarer det på en veldig enkel og oppklarende måte:

• Skyld handler om hva vi gjør: Når vi føler skyld, evaluerer vi en handling. Tanken er: «Jeg gjorde noe dumt / jeg gjorde en feil.» Skyld kan være en sunn drivkraft fordi den holder oss opp mot verdiene våre og motiverer oss til å si unnskyld eller rette opp i ting. Den kan også komme fra lært tankesett, så her gjelder å være obs!

• Skam handler om hvem vi er: Når skammen tar over, retter vi kritikken mot selve vår eksistens og verdi som menneske. Tanken er: «Jeg ER dum / jeg ER en feil.»

Skammen gir oss en intens følelse av at vi er grunnleggende feil eller ødelagte og mangelfulle og at vi derfor ikke fortjener kjærlighet eller tilhørighet. Skammen forteller deg at du er feil som tenker slik du gjør, føler som du gjør eller handler som du gjør. Den kan være vondt å håndtere. Skylden sier «Beklager, jeg glemte avtalen vår». Skammen «Jeg er et udugelig og upålitelig menneske». Ser du hvor stor forskjellen er?

Hvordan skammen holder oss fanget på autopilot

Akkurat som de ubevisste levereglene og mønstrene våre, trives skammen best i mørket. Brené Brown påpeker at skammen trenger tre ting for å vokse og spise oss opp innenfra: hemmelighold, stillhet og dømming.

Når vi opplever skam, prøver vi desperat å skjule den. Vi trekker oss tilbake, eller vi overkompenserer ved å gå inn i et høyt tempo, prestere og prøve å være perfekte. Det er autopiloten vår som prøver å beskytte oss mot den vonde følelsen av å ikke være bra nok eller følelsen av å være feil. Vi danner sterke leveregler som vi tror på og følger som sannheter. “Hvis vi bare gjør alt bra, så er jeg god nok” er et eksempel. Vi kan bli strenge med oss selv. Ha høy grad av kontroll og presse oss til å yte mer.

Hvis du for eksempel lever etter en ubevisst leveregel som sier at du alltid må fikse alt for alle andre, vil skammen slå inn med en gang du må si nei eller sette en grense. Du føler deg ikke bare utilstrekkelig når du sier nei, du føler at det er noe galt med deg.

Prisen vi betaler for å flykte fra skammen er at relasjonene våre forblir på overflaten. Vi tør ikke å vise hvem vi egentlig er, fordi vi er livredde for at andre skal oppdage de sidene ved oss som vi selv skammer oss over.

Motgiften til skam: Empati og sårbarhet

Hvis skammen vokser i stillhet og hemmelighold, hva er da motgiften?

Empati, sårbarhet og åpenhet. Skammen tåler nemlig ikke å bli snakket om. Den tåler ikke å bli sett lyset på. I det øyeblikket vi våger å sette ord på det som føles skamfullt, og vi blir møtt av et annet menneske med varme, medfølelse og forståelse, så mister skammen kraften sin. Når man merker at noen kan romme det man selv trodde var feil, så forsvinner skamfølelsen. Når man sier noe høyt kan ting også bli klarere for en selv. Er ikke det fantastisk? Skammen kan rett og slett ikke overleve i et rom fylt av empati. Det er som når du river av et plaster på et sår som ikke gror. Det trenger luft for å heles.

For å oppleve den helende empatien, må vi først gjøre det skumleste av alt: Vi må våge å være sårbare. Vi må legge ned rustningen, kaste maskene og risikere å vise frem hele oss, også feilene våre, uperfekthetene og sårene våre. Per Fuggeli sa også noe om dette. Per Fugelli sa at vi må godta oss selv og hverandre som «medfødt feilvare». Han mente at livet ikke skal være perfekt, og at vi må slutte å jage etter det feilfrie glansbildet, men heller lande i det ekte livet med både feil, svakheter og flekker. Det tror jeg er veldig sant.

Veien ut av skyggene

Å jobbe med egne skyggesider og helbrede nervesystemet handler i stor grad om å utvikle det Brené Brown kaller skam-resiliens, evnen til å gjenkjenne skammen når den oppstår, forstå hva som trigger den, og møte den med egenkjærlighet i stedet for selvkritikk. Hva ville du sagt til din beste venn om hen fortalte det samme til deg? Vi er ofte mer kritiske til oss selv og mer kjærlige med andre. Selvkritikken holder oss i troen på at vi er feil. Kjærligheten rommer alt og når såret blir møtt med en varme så heles det.

Neste gang du kjenner det trykker i brystet, eller du merker at du går i selvkritikk fordi du føler at du har tenkt, sagt eller følt noe som er feil, prøv å stoppe opp og spørre deg selv:

«Er dette en sunn skyldfølelse for noe jeg har lyst til å gjøre annerledes, eller er det den gamle skammen som prøver å fortelle meg at jeg ikke har verdi, at jeg er feil?»

Du kom til verden like fullstendig, perfekt og verdt å elske som alle babyen er. Mønstrene og levereglene dine prøver bare å beskytte deg, men nå er du voksen, og du må lære å tåle ubehaget ved å være sårbar. Du kan lære å elske deg selv, og omfavne deg selv med alle dine feil og mangler. Du kan bli din egen forelder. Din egen trygge havn.

Jeg var ikke klar over at jeg hadde pakket bort sårbarheten min. Jeg var alltid sterk og tålte mye. Det tok meg lang tid å forstå at det var sårbarheten som var pakket inn og når jeg begynte å pakke den ut skjedde det en transformasjon. Å være sårbar og vise det, er å ha mot. Mot forutsetter sårbarhet. Du kan ikke være modig uten å utsette deg for usikkerhet og emosjonell eksponering. Sårbarhet er ikke svakhet. Det er det dypeste beviset på mot. Å innrømme feil, å be om hjelp, å godta at du av og til føler annerledes enn du hadde trodd, at du av og til tenker andre tanker enn de gode, eller rett og slett si jeg vet ikke, krever mot. Det er noe man må øve på, men min erfaring er at når du våger dette så blir relasjonene dine dypere, både relasjonen til deg selv og til andre. Når du begynner å romme deg selv og alt du er, så vil andre merke at du også rommer de. Vi skaper noe som er ekte og det gjør oss godt. Vi får bedre selvfølelse. Selvkritikk og bekymringstanker er tannhjulene til lav selvfølelse.

Våg å eie historien din. Våg å snakke høyt om det som er vanskelig. Når du har mot til å stå i din egen sårbarhet, inviterer du samtidig menneskene rundt deg til å gjøre det samme, og det er først da vi kan skape relasjoner som er ekte. Det er først da vi kan hjelpe hverandre med å bli hele, ikke perfekte.

Varm klem fra Marianne