Nervesystemet
Da jeg ble syk med forstadier til brystkreft og måtte gjennomgå behandling med operasjoner og stråling, tok det tid før jeg forsto det virkelige omfanget av hva som skjedde med meg. Det tok tid før jeg skjønte i hvor enormt stor grad nervesystemet mitt var aktivert.
Det var det ingen i helsevesenet som fortalte meg noe om dette. Jeg visste mye om nervesystemet selv, men jeg var ikke klar over i hvor stor beredskap det stod i gjennom behandling. I tillegg skulle det vise seg at jeg nok har levd i så høyt tempo at nervesystemet allerede før behandling stod i kronisk beredskap. Da har du en dårlig kombinasjon.
Særlig perioden etter strålebehandlingen var utfordrende. Da mener jeg ikke bare de første ukene, men mange måneder etterpå. Gradvis gikk det opp for meg at nervesystemet mitt jobbet på høygir for å reparere skadene, rydde opp og holde meg trygg. I denne sårbare fasen ble det helt avgjørende at jeg lærte meg å lytte til kroppen på et dypere nivå enn før. Det ble avgjørende at jeg forstod alvoret og sluttet å presse kroppen til noe den ikke var klar for.
Hodets autopilot og kroppens visdom
Kroppen vår er utrolig klok og bærer på en enorm mengde informasjon, men jeg hadde rett og slett ikke lært å lytte til den. Vi har blitt oppdratt til at det kun er hodet og de logiske tankene vi skal stole på. Det rasjonelle. Da er det lettest å forsøk å finne alle svar og løsninger der.
Når vi låser oss til hodet, faller vi automatisk tilbake på den vante atferden vår. Sinnet vårt vil ikke ha endring. Det er utrygt. Dermed ender vi opp med å repetere de samme mønstrene vi alltid har hatt, også de som har satt nervesystemet i alarmberedskap over tid.
Kroppen gir oss verdifulle signaler hele tiden. Men når du har sterke, ubevisste antakelser om hva du bør og skal gjøre, er det veldig lett å overhøre kroppen og heller følge hodets krav. Disse kravene kommer fra programmeringer og er krav vi egentlig har funnet på for å være trygg. Det er våre antakelser og vi følger vanene og lar autopiloten styre. Jeg var vant til å holde et høyt tempo og det hadde aldri falt meg inn at tempoet var for høyt. Jeg fikset og ordnet og ingenting var egentlig et problem. Det var bare det at jeg overhørte kroppens signaler. Jeg lyttet ikke. Kroppen bad om en annen rytme.
Kroppen sier i fra
Kroppen min begynte etter hvert å si fra så tydelig at det ikke var til å ta feil av. Jeg fikk en voldsom, fysisk stramning i hele brystregionen hvis jeg presset meg til noe som kroppen ikke var med på. Det trengte ikke være store ting, tvert imot så tenkte hodet mitt at “det skulle bare mangle og det er så lite”. Kroppen sa likevel i fra og jeg forstod at jeg måtte begynne å lytte. Kroppen nektet å være med på hodets ide om hva som var riktig. Under denne stramningen lå det lag på lag med gamle tankesett og atferdsmønstre som jeg var nødt til å begynne å rydde opp i. Det var strukturer som hadde satt seg allerede fra tidlige barndom. Formålet var å beskytte meg og det må kroppen og hjerte gjøre når du ikke blir møtt på dypet av deg selv, eller du selv ikke klarer å møte deg selv der. Da lages forsvarsmekanismer og antakelser for at du skal være trygg.
Jeg begynte å sette av mye tid til å lytte innover med nærværsøvelser og meditasjon. Jeg gav min fulle oppmerksomhet til kroppen og lyttet åpent og dypt inn til responsen. Jeg måtte opprette en kontakt jeg tidligere ikke hadde hatt og jeg måtte lære meg å stole på responsen kroppen gav.
Kroppen min ble aktivert med en gang jeg så mye som tenkte på å gjøre noe kroppen ikke var med på. Etter hvert la jeg merke til et tydelig mønster: Aktiveringen og stramningen kom hver eneste gang jeg prøvde å gjennomføre noe hodet mitt ville, men som kroppen sa nei til fordi den opplevde det som et intenst press. Nervesystemet mitt trengte min fulle tilstedeværelse og aksept for i det hele tatt å klare å gi slipp på spenningen. Det gikk opp for meg at jeg ikke følte meg trygg. Jeg trodde bare at jeg var trygg. Kroppen følte ikke trygghet. Jeg var ikke til stede i kroppen. Mitt nærvær var fraværende.
Et liv i kronisk overaktivering
Nervesystemet mitt var ikke bare aktivert på grunn av selve kreftbehandlingen. Det bar også på slitasjen fra mange år levd i et altfor høyt tempo. Jeg hadde levd i en konstant tilstand av overaktivering i mange år, uten å være klar over det selv. Jeg har alltid hatt mye energi og kapasitet så det var ikke lett for meg å se at jeg hadde levd foran meg selv. Det var normalen for meg. Gradvis begynte jeg å gjenkjenne min egen rytme, som viste seg å være mye langsommere enn den jeg hadde levd i. Den jeg levde i var innlært. Den var adaptert og den var tilpasset det jeg trodde jeg måtte være.
For at kroppen min i det hele tatt skulle gjøre heling mulig var jeg nødt til å begynne å føle meg trygg. Kroppen min måtte begynne å stole på at jeg ikke forlot den mer. Jeg var hjemme fra jobb i neste ett år. Den gamle meg kunne duret tilbake og lagt inn en god innsats, men den nye meg forstod at da ville jeg bli syk igjen. Jeg måtte bruke tiden. Jeg måtte lære meg selv å kjenne på nytt. Hva er min rytme? Hva er det som resonnerer med hjerte mitt og hva er det som ikke resonnerer? Kan jeg la bevegelsen starte i hjertet og kroppen og stole på den? Alt dette måtte jeg bruke tid på. Endringen skjer gradvis. Det handler om å begynne å leve fra et annet sted, der hjerte blir kompasset og det krever tillitt. Sinnet har ikke tillitt til hjertet så det tar litt tid.
Den kjente forskeren og meditasjonslæreren Joe Dispenza hevder at sann helbredelse krever at vi flytter kroppen ut av den kroniske overaktiveringen i det sympatiske nervesystemet som er kamp-eller-flukt-responsen. Når nervesystemet konstant er i høygir, blokkeres kroppens naturlige evne til reparasjon og fornyelse fordi ressursene rettes mot overlevelse. Dispenza forklarer at gjennom meditasjon kan vi roe ned nervesystemet, aktivere den parasympatiske delen, og dermed skape det biologiske miljøet som er helt nødvendig for at biologisk helbredelse i det hele tatt skal kunne finne sted. Det var dette min egen meditasjonslærer Eline Vistven lærte meg.
Prisen for å leve i konstant alarmberedskap
Jeg er overbevist om at mange mennesker lever akkurat som jeg gjorde, helt uten å være klar over det selv. Jeg ser det. De lever livene sine i et press, preget av stress og konstant strev uten å være klar over det. Det har blitt den naturlige tilstanden. Det kan ofte være høytpresterende mennesker som er ressurssterke. De skal «bare» gjøre en ting til før de kan slappe av. De glemmer helt å tune seg inn på seg selv. De tenker på alle andre, men tar overhodet ikke hensyn til egne, grunnleggende behov som de kanskje ikke en gang er klar over.
Mange av oss har aldri lært å tenke på oss selv og kjenne behovene våre. Det kan ofte knyttes til å være en egoist å tenke på seg selv. Å være en egoist er noe helt annet og om du ikke begynner å kjenne hva kroppen forteller deg kan det bli en skyhøy pris. Et nervesystem i kronisk alarmberedskap. Det betyr å hele tiden leve i overlevelsesmodus. Der er det ikke plass til reell nytelse og tilstedeværelse. Kroppen lider. Den bærer alt du ikke vil se.
Jeg synes det er så synd at dette ikke kommuniseres. At ingen sier at nervesystemet blir aktivert under behandling og ut fra hvilken tilstand det var i når du kom inn til behandling, vil det ta lengre eller kortere tid å finne tilbake til grønn sone, “rest and digest”. Hadde en lege sagt dette ville jeg vært oppmerksom på det med en gang. I stedet måtte jeg bruke lang tid på å begynne å stole på meg selv og tillate meg selv å slappe så mye mer av enn det jeg var vant til. Jeg innser at jeg egentlig ikke visste hva hvile er og når du ikke vet det så er det ganske utfordrende å komme dit. Det var en del av min prosess å slutte å tvile og begynne å stole på meg selv. Likevel synes jeg det er viktig at det snakkes om fordi jeg nettopp ser så mange som ikke er klar over dette som presser seg ut tilbake til det livet de kjente før behandlingen, så går det ikke og de kjenner på nederlag. Kanskje skal du aldri tilbake dit. Kanskje inviterer sykdommen deg til å se en ny vei, finne en ny retning. For hva om kroppen din ikke sviktet deg da du ble syk, men at den heller prøvde å redde deg fra et liv i konstant alarmberedskap, et liv i ute av din egen rytme?
Vi må tørre å snakke om nervesystemet etter en alvorlig diagnose. Vi må tillate oss å lande i den "grønne sonen" uten dårlig samvittighet. Det er ikke egoistisk å lytte til kroppens behov. Det er fundamentet for all helbredelse.
Jeg lærte det på den tøffe måten, gjennom operasjoner, stråling og et brystområde som snørte seg sammen i protest. I dag lar jeg hjertet være kompasset mitt. Jeg spør deg som leser dette, enten du har vært syk eller bare løper for fort: Stopper du opp i tide for å lytte til hva kroppen din egentlig prøver å fortelle deg?
På sykehuset var det fokus på å fjerne det akutte og målbare, men jeg opplevde at selve personen glemmes. Helheten glemmes. Sykdom og behandling kan være en enorm eksistensiell og fysisk trussel. For nervesystemet registreres dette som en ren overlevelses situasjon. At ingen i helsevesenet forberedte meg på den påfølgende reaksjonen, viser hvor stort gap det er mellom fysisk behandling og det som faktisk skjer i kroppen og nervesystemets regulering. Det tas ikke med i betraktning.
Du er nødt til å begynne å velge egenkjærlighet. Være glad i deg selv og tillate det som oppstår å være. Du må lære deg å lytte, dypt og åpent inn til din egen sjel, ditt hjerte. For meg har det vært veien til helbredelse og ikke bare av sykdom, men av alt som tidligere lå i veien som jeg ikke så. Nå ser jeg og jeg møter meg selv på en annen måte og livskvaliteten øker. Gleden øker. Livskraften øker.
Husk at det å roe nervesystemet er et valg. Det er et aktivt valg om å ta et radikalt og kjærlig ansvar i ditt eget liv hver eneste dag. Det starter alltid med ditt nærvær inn i egen kropp.
Varm klem fra Marianne Saue Helling, kognitiv terapeut & mindfulness underviser