Meditasjon
Trenger jeg egentlig meditasjon? Hva er det godt for?
Jeg hadde prøvd meditasjon mange ganger før jeg gikk på mitt første kurs. Jeg kjente at det gav meg en slags time-out i hverdagen, men så glemte jeg det og gikk tilbake i autopiloten. Det ble mer et verktøy for å hive etter litt luft før jeg fortsatte å strømme med elva.
Så gikk jeg på mitt første kurs og det endret alt. Jeg forstod at her var det ikke noe å oppnå, men veldig mye å oppdage. Jeg hadde jobbet som kognitiv terapeut i mange år og vært glad i denne tilnærmingen. Det er jeg fortsatt. Å endre tanker og handlingsmønster kan virkelig være nyttig, men i møte med mindfulness meditasjon erfarte jeg noe annet. Jeg begynte å erfare at noe i meg var vitne til alt som foregikk, alle tanker, følelser og det som skjer i kropp. Jeg begynte å erfare at det finnes et mellomrom mellom tankene og vitnet i meg, altså det i meg som ser og som vet. Når du får kontakt her, så begynner forholdet ditt til tanker og det som oppstår å endre seg. Jeg glemmer det aldri, den første oppdagelsen: “jeg er ikke tankene mine”. Plutselig var det ikke så viktig å endre tankene. Jeg kunne heller velge hvem jeg skulle engasjere meg i. Hvilke tanker som skulle få min oppmerksomhet, og hvilke jeg bare kunne la passere. Ikke dytte vekk, ikke undertrykke, men anerkjenne, og så la de gå. Det var enormt befriende.
Motstand og unnskyldninger
Jeg forstod også at dette ikke var noe jeg kunne evaluere etter et par ganger. Jeg gav meg selv 2 år. 2 år med sittende meditasjon hver dag før jeg skulle evaluere. Noe i meg forstod at dette kunne ta tid, og det gjorde det. Det kan være lett for sinnet å blande seg med tanker som dette er ikke vits eller dette har jeg ikke tid til. Derfor var det lurt av meg å sette en ramme på 20 minutter hver dag i 2 år. I starten, men også underveis, kan det oppstå motstand. Motstand mot å sette seg ned og motstand mot å bli sittende. Dette handler om at når du setter deg ned med deg selv i stillhet så kommer all støyen til overflaten. Alt som du ellers kanskje løper fra, døyver eller distraherer deg fra, det må du nå møte. Det kan være veldig ubehagelig. Sinnet kan lett lage en god unnskyldning på å avslutte praksisen. Jeg har ikke tid!
Jeg fortsatte og etter 2 år var evalueringen klar: jeg slutter aldri! Jeg tok en instruktør utdannelse, jeg implementerte lærdommen i de terapeutiske timene mine sammen med kognitiv terapi og jeg holder fortsatt på å utforske meditasjon. Det tar meg stadig dypere.
Holdninger
Noen ganger kan meditasjon gi en god tilstand og alt er rolig og fint, men det er ikke målet. Målet er ikke en tilstand vi vil ha, men å kunne være med det som er, akkurat slik det er. Våre holdninger kommer her inn som betydningsfulle. Holdninger av vennlighet, medfølelse, nysgjerrighet og aksept. Vi må møte det som oppstår i oss med vennlighet og ikke med dom. Vi har lett for å dømme oss selv, dømme tankene, følelsene og handlingene våre. Det er noe vi vil ha og noe vi ikke vil ha.
Gjennom meditasjon lærer du med tiden å romme alt dette. Det betyr også å anerkjenne alt som ikke er så bra, samt anerkjenne alle gangene du er “bortreist”. Når du sitter i en meditasjon med oppmerksomheten på pust, vil du plutselig oppdage at du er fanget i tanker, planer eller historier. Da er det avgjørende å anerkjenne det. Anerkjenne at du er i tanker og være glad for at du oppdager det, så vender du oppmerksomheten tilbake til pust. Det handler altså ikke om hvor lenge du kan ha oppmerksomheten på pust, men at du oppdager når oppmerksomheten går på vandring og at du har evnene til å bringe den tilbake. Når du gjør det igjen og igjen øver du opp din evne til å styre oppmerksomheten, og det min venn, er noe av det smarteste du kan gjøre for et godt liv. Gjennom en anerkjennende og vennlig holdning slutter du også å dømme deg selv. Det er avgjørende.
Fra mentalt fokus til oppmerksomt nærvær
Over årene jeg nå har meditert har det endret alt for meg. Det har gått gradvis. Det har gitt meg enda en dypde og en tilgang som ingen lærebok kan gi. Hvordan kan en så enkel handling endre alt?
For det første så er det ikke så enkelt. Det vil du erfare når du skal sette deg ned i stillhet med deg selv og møte alt du kanskje egentlig rømmer i fra eller ikke vil forholde deg til. Kanskje blir du redd for å åpne opp. Redd for å ikke kunne håndtere det som kommer. Det kan være en krevende praksis. Likevel så skjer det noe når du våger å bli sittende. Gradvis avslører du lag på lag i deg selv. Du erfarer at du kan romme det. Du erfarer at du tåler det. Du får nye perspektiv.
Jeg har alltid vært opptatt av å forstå, analysere og vite. Jeg har tatt mye utdanning og alltid vært drevet av en dyp nysgjerrighet. Det er vel og bra å finne svar i teorier og forskning, men fellen er at kunnskapen forblir mental. Det blir en måte å ha kontroll på og å være bra nok på. Du ender opp med å navigere etter det som foregår i hodet, i intellektet, og kanskje overse det kroppen prøver å fortelle deg.
Det mindfulnes meditasjon har vist meg er at jeg har en tilgang i meg selv til en visdom dypere og mer verdifull enn den jeg finner i bøkene. Jeg har det i meg selv, når jeg våger å rette oppmerksomheten min inn. Når jeg våger å vise mitt nærvær så skjer det noe. Det er et helt annet sted å leve fra enn fra hodet. Vi trenger også hodet, det er ikke det jeg sier, men når vi lever på autopilot i ubevisste tanke- og adferdsmønster kan vi risikere å leve et liv som ikke er sant for oss.
Vi har lett for å tro på at vi er våre tanker og antakelser. De er sannheter, men saken er at de er bare forslag fra hjernen basert på vår erfaring og på å holde oss trygge. Det å få øye på alt som foregår i kropp og sinn er essensielt for endring. Det at du blir bevisst på hva som foregår på autopilot, med vaner og ubevissthet. Alt starter med en bevissthet.
Tanker er bare tanker – de er ikke sannheter
Min første store aha opplevelse var at jeg ikke er tankene mine. Selv om meg intellektuelt visste dette og i kognitiv terapi jobber med å endre tanker, så var dette likevel en stor oppdagelse for meg. Noe slapp. Noe ble mindre seriøst. Plutselig så satt jeg med en erfaring, ikke bare intellektuell viten. Det å begynne å se hvor mye sinnet holder på, hvor mye kontroll og meninger det vil ha, er første steget til frihet, ekte frihet.
Vi bærer alle på en historie vi har skapt om oss selv og det kan være lett å bli identifisert med historien. Historien om hva vi kan og hva vi ikke kan. Historien om hva som burde eller kunne vært annerledes, hvis jeg bare hadde gjort….Tenk om…. Historien om hvordan våre liv burde se ut, hvem vi burde være etc.
I meditasjon øver du på å oppdage hvor oppmerksomheten din er og at du har et valg om å styre den, altså hvor du vil den skal være. Pusten vår er alltid her og nå, derfor vil fokus på naturlig innpust og utpust bringe deg ut av fortid og fremtid og inn i øyeblikket. Sinnet vil krangle, for det er vanen din. Du vil møte motstand, men det er det du øver deg på. Du trener på din evne til å styre din egen oppmerksomhet i stedet for å la deg rive med av en ubevisst autopilot. Du trener på å akseptere din historie, dine tanker og følelser, og når du gjør det, skjer det noe. Noe endrer seg. Perspektivet endrer seg. Forholdet endrer seg. Alt endrer seg.
Det finnes et rom inne i deg, og når du får kontakt her, så kan alt få strømme gjennom deg, uten at du blir identifisert med alt. Du er ikke dine tanker. Du er ikke dine handlinger. Når du får kontakt inn her, så vil du erfare at du kan romme alle tanker, følelser og hendelser. Du slutter å kjempe med stormen, men får kontakt med fjellet i deg, som står stødig uansett vær og vind. Du kan når som helst ta kontakt med dette nullpunktet i deg, dette mellomrommet. Herifra kan du bli observatøren av bekymringen, stress og hverdagsstøy, som blir som skyer på himmelen. De driver forbi. De kommer og de går, men bak forblir himmelen blå. På samme måte som du har kontakt med ditt himmelrom og alt annet driver forbi.
Ingen perfekt tilstand
Meditasjon handler altså ikke om å tømme hodet eller oppnå en tilstand av perfekt ro, men det kan være bieffekt av prosessen. Det handler om å bygge en relasjon til deg selv og ditt indre liv. Hver gang du oppdager at tankene vandrer av gårde, noe de vil gjøre, igjen og igjen, så har du ikke mislykkes, men våknet opp fra din autopilot. Du anerkjenner det og vender oppmerksomheten vennlig tilbake til pusten.
Det er ingenting å prestere eller få til. Du skal bare være med det som er og lande i øyeblikket slik det er. Når du oppdager at dette mellomrommet faktisk eksisterer, endres hele forholdet til livet ditt. Forholdet til deg selv, til tankene dine, til følelsene dine og til alt annet som foregår rundt deg, også relasjonene dine, både til deg selv og andre.
I dette mellomrommet får du muligheten til å stoppe opp og ta bevisste valg:
Skal jeg velge å engasjere meg i denne bekymringstanken?
Hvor ønsker jeg å plassere mitt fokus akkurat nå?
Hva er virkelig sant for meg i dag, og hva er bare en gammel historie, en forsvarsmekanisme eller et atferdsmønster jeg har arvet?
Hva er egentlig meg?
Gjennom stillheten oppdaget jeg at det finnes en del i meg som vet, som bærer på en dyp visdom. Det er et rom jeg alltid kan lene meg inn i, selv når det stormer.
Alt kommer til sin tid. Først oppdager du tanker og autopiloten, så kanskje du oppdager kroppslig uro eller andre ting i kroppen. Undertrykte eller ubearbeidede følelser kan komme til overflaten. Gamle sorger og lengsler. Alt du ikke har visst hvordan du skal håndtere, det kan nå få lov til å bli sett, og når det blir sett så skjer det noe. Kroppen kan slippe det den har holdt. Det den har båret for deg som du ikke har visst hvordan du skal møte.
Ditt eget hav kan romme alle bølger
Akkurat som havet under overflaten er like rolig om det er store bølger, blir du rolig til tross for store og vanskelige følelser. De oppstår på overflaten, blir store , og forsvinner tilbake igjen. Du bærer på en indre kjerne som er dyp nok og stor nok til å romme absolutt alt, du må bare få kontakt inn, og kontakt fordrer at du våger å sitte i stillhet med deg selv og møte det som oppstår slik det er, uten dom. Alt det som vil bli sett. Alt det som trenger å bli sett for å kunne slippe.
Varm klem fra Marianne, kognitiv terapeut & mindfulness underviser