Er du glad i deg selv?
Grunnleggende antakelse
Man skulle kanskje tro det var en selvfølgelighet å være glad i seg selv. Likevel lever mange mennesker med en dyp grunnleggende antakelse om at de ikke har verdi eller at de ikke kan elskes dersom de viser sitt sanne, autentiske jeg. Dette ligger ofte i det ubevisst hos oss og det tar litt tid å avdekke at det faktisk er dette du antar og strever med.
Ut fra disse vonde grunnleggende antakelsene lager vi oss leveregler som er tanke- og atferdsmønstre. Disse fungerer som et beskyttende skjold i hverdagen, slik at vi slipper å forholde oss til den smertefulle følelsen på dypet. Det er derfor det ofte forblir ubevisst om du ikke begynner å undersøke det.
Leveregler kan være:
«Hvis jeg bare alltid sier ja til andre og er snill, så vil de godta meg.»
«Hvis jeg bare sier det andre vil høre, så får jeg være med i fellesskapet.»
Hvis jeg presterer og har kontroll, så er jeg trygg, da blir jeg ikke avvist”
Først kommer de automatiske negative tankene, vår autopilot. Det er tankene som kommer raskest til oss gjennom dagen og i situasjoner: «Jeg må ikke si noe dumt nå», «Jeg må oppføre meg» eller «Hva tenker de om meg nå?»
Valget mellom tilhørighet og autentisitet
For det lille barnet er både tilhørighet og autentisitet viktig. Likevel kan et barn aldri velge bort tilhørighet. Hvis det oppstår en konflikt og barnet må velge, vil det alltid velge å tilpasse seg og forsøke å passe inn for tryggheten, kjærligheten og omsorgen.
Dersom du er født inn i en kjærlig og raus familie med svært bevisste foreldre, er du heldig. Da kan du få lov til å vokse opp og være helt autentisk. For mange er det derimot helt vanlig at foreldrene ikke har vært fullt bevisste på alle sine egne skyggesider, og da kan kjærligheten fort oppleves som betinget. Det er ikke vondt ment. Som barn er vi bare så åpne og sårbare og hjernen vil holde oss trygg, så plutselig har vi etablert antakelser om hvordan vi må være for å føle oss trygge.
Dette er overhodet ingen sin skyld. Vi gjør alle hele tiden så godt vi kan med det vi har av verktøy og innsikt. Disse mønstrene etableres dypt i det ubevisste, og de kan også arves i generasjoner helt til noen endelig våger å rette lyset mot dem. Før det skjer, tror vi gjerne at mønstrene er en fast og uforanderlig del av personligheten vår.
Vi sier gjerne: «Sånn er bare jeg» eller «Sånn er vi i vår familie», som om det ikke kan endres. I tillegg har vi en samfunns kultur rundt oss som hele tiden forteller oss hvordan vi bør være.
Du har også vært den babyen
Hvis du noen gang har holdt eller sett et nyfødt barn, har du da noen gang tenkt: «Du har ingen verdi» eller «Du kommer aldri til å bli elsket hvis du ikke er på en viss måte”. Tvert imot har du kanskje blitt fylt av en dyp kjærlighet og sett på babyen som noe helt fullstendig, perfekt og fantastisk.
Det du må huske på, er at den lille babyen har også du vært! Du kom til verden nøyaktig like fullstendig, verdifull og verdt å elske. Det er helt umulig at denne medfødte verdien gjelder for alle andre i hele verden, men ikke for akkurat deg.
Når beskyttelsen blir et fengsel
Hvis du i dag føler deg verdiløs eller ikke verdt å elske, så er det fordi du har etablert strenge leveregler for å beskytte deg mot en dyp redsel for å bli avvist. Det handler oftest om tilhørighet og trygghet. Det handlet aldri om at du faktisk ikke var bra nok. Den vonde tanken om deg selv er ikke sann, selv om den har ligget i dypet av deg som en sannhet.
Mønstrene våre er naturlige mekanismer for å overleve når vi er små eller når vi i livet står i krevende situasjoner. Problemet oppstår etter hvert, når disse beskyttelsesmekanismene ikke er forenelige med et godt liv. De begynner å begrense oss fra den vi egentlig er og fra å ha et godt liv. Derfor er det så viktig å begynne jobben med å avdekke mønstrene og bli bevisst. Først når du blir bevisst kan du begynne å endre de.
Leveregler og mønstre går nesten alltid på bekostning av din autentisitet. Du holder det sanne uttrykket ditt tilbake i frykt for å bli avvist, og du går deg vill i hvem du tror du må være for å bli godkjent.
Dette gapet mellom den du egentlig er og den du later som du er, resulterer ofte i:
Indre uro, konstant spenning og rastløshet
Angst og bekymring
Nedstemthet, tomhetsfølelse og utmattelse
Jo lenger unna ditt eget sanne uttrykk du beveger deg, desto kraftigere vil kroppen si ifra.
Våg å være deg selv
Start derfor med å lukke øynene og se deg selv som den lille babyen du en gang var, helt fullstendig, verdifull og verdt å elske. Hent opp igjen dette bildet i ditt eget indre, igjen og igjen. Ta frem et bilde av når du var 8 år og se hvor liten du egentlig var.
Begynn å gi deg selv den kjærligheten du så sårt har søkt etter hos andre. Den kjærligheten du virkelig trenger. Den kjærligheten du fortjener. De ordene du virkelig trenger å høre. Gi det til deg selv. Du har nå kraften til å være din egen forelder, din egen omsorgsperson. Slutt å lete der ute, gi deg selv det du trenger.
Du kan aldri være feil når du er deg selv. Ikke vær slem med din egen sjel, og ikke la de mørke historiene sinnet ditt dikter opp om deg bli din sannhet. Det er bare en story-line. Sett lyset på det ubevisste. Gjør det ubevisste bevisst og begynn å frigjøre deg. Da skal du se din egne kraft kommer tilbake. Kroppen lengter etter ditt nærvær. Kroppen lengter etter din kjærlighet. Våg å slippe taket, våg å slippe kjærligheten inn og våg å være, ikke bare gjøre!
Varm hilsen Marianne