Kroppen holder regnskap: Hva skjer når du trykker vekk dine egne følelser?
Hvor gjør du av de følelsene du ikke har tid eller rom til å kjenne på?
Når du presser vekk en tåre for å virke sterk, når du trykker vekk følelser for å bevare stemningen eller når du overser utmattelsen fordi du bare har en ting til du må gjøre. Hvor tror du alle de undertrykte følelsene blir av? Sorgen, savnet, lengselen, alt du ikke har orket å møte, eller ikke har visst hvordan du skulle møte. Hvor blir det av?
Mange lever i den tro at hvis vi bare overser ubehag, tenker logisk, distraherer oss eller holder et høyt tempo så vil følelsene forsvinne. Den kjente traumeforskeren og psykiateren Bessel Van Der Kolk sier at det motsatte skjer. Hans forskning og erfaring viser at kroppen der den som holder regnskapet! Undertrykte følelser kan gi en smertefull kropp å bli gammel i!
Kroppen holder regnskapet
Hva betyr det? Du kan bruke intellektet ditt til å lyve for deg selv og undertrykke det som ser viktig, men kroppen din glemmer aldri. Hver eneste undertrykte følelse og overkjørte behov blir lagret som fysiske avtrykk i nervesystemet ditt. Visste du det?
Reptilhjernen
Bessel van der Kolk forklarer at når vi opplever situasjoner som føles utrygge, overveldende eller preget av press, aktiveres den eldste delen av hjernen vår, reptilhjernen og det limbiske systemet. Dette er kroppens alarmsentral.
Hvis du har etablert ubevisste leveregler om at du alltid må tilpasse deg, være snill og unngå konflikt for å være trygg, vil alarmsentralen din oppfatte det som en trussel hvis du plutselig vurderer å si nei eller ta plass. For å holde deg «trygg» i flokken, tvinger autopiloten din deg til å trykke følelsene og behovene dine ned.
Følelser eller emosjoner er egentlig bare energi i bevegelse. De er biologiske signaler som krever å bli prosessert. De må få lov til å strømme gjennom deg. De har ofte viktige budskap. De ønsker å bli sett.
De forsvinner ikke fordi du ikke vil se dem. De låses da fast i kroppen din. Det er som å prøve å holde en badeball under vann. Det krever en enormt muskulær og nevrologisk innsats for å holde ballen nede.
Hvordan kroppen krever inn gjelden
Over tid begynner dette biologiske regnskapet å gå i minus. Når nervesystemet ditt må bruke år etter år på å holde nede dine sanne følelser og behov, blir nervesystemet kronisk overaktivert. Du havner i en tilstand av usynlig alarmberedskap, noe vi vet kan føre til en rekke sykdommer og tilstander.
Bessel van der Kolk påpeker at denne kroniske spenningen slår ut i fysiske plager. Det er ikke noe du innbiller deg. Det er ren fysiologi. Det uforløste regnskapet kreves inn i form av:
Kroniske muskelspenninger: Trykk i bryst, vond nakke og skuldre, kronisk hodepine og andre straminger.
Forstyrret pust: Pusten blir overfladisk og flytter seg opp i halsen, fordi dyp pust tvinger oss til å kjenne etter hva som rører seg i magen og mellomgulvet.
Uforklarlige smerter og utmattelse: Kroppen blir utslitt av den konstante, indre krigen mellom hodets krav og sjelens sanne behov.
Vi prøver ofte å løse disse problemene gjennom hodet. Vi tar piller, vi går til legen, eller vi prøver å «tenke positivt». Bessel van der Kolk understreker at du kan ikke tenke deg ut av et overaktivert nervesystem. Svaret ligger ikke i intellektet. Det ligger i å vende oppmerksomheten ned i selve kroppen. La alt få bli sett.
Veien ut av alarmberedskapen
For å begynne å gjøre opp det biologiske regnskapet, må vi våge å legge ned den mentale rustningen. Vi må lære oss det van de Kolk kaller interosepsjon, evnen til å merke og tåle de fysiske fornemmelsene på innsiden av vår egen kropp.
Dette er kjernen i det mindfulness- og nærværsarbeidet jeg brenner så sterkt for. Her er tre steg inspirert av Bessel Van der Kolk sin bok Kroppen holder regnskapet, som du kan begynne med i dag:
Flytt oppmerksomheten ned: Når du merker at du begynner å overtenke, bekymre deg eller løpe fortere, stopp opp. Flytt bevisstheten bort fra tankene i hodet, og helt ned til føttene på gulvet, korsryggen mot stolen og pusten i magen.
Møt stramningen med nysgjerrighet, ikke motstand: Hvis du kjenner en klump i magen eller et trykk i brystet, ikke prøv å fikse det eller tenke det bort. Legg hånden din fysisk på området. Si til deg selv: «Akkurat nå merker jeg at det strammer seg her. Det er greit. Jeg er her med det.»
Gi følelsene et fysisk uttrykk: Følelser må bevege seg ut av kroppen. Det kan være gjennom den dype, forløsende pusten, gjennom tårer som endelig får lov til å renne, eller ved at du lærer deg å sette ord på dine grenser overfor menneskene rundt deg.
Du tåler mye mer enn du tror
Mange flykter inn i konstant aktivitet, undertrykkelse og pleasing fordi vi er livredde for hva som vil skje hvis vi slipper badeballen. Vi frykter at vi vil drukne i våre egne følelser, at vi ikke vil tåle dem. Sannheten er at du kan romme så mye mer enn du aner. Følelsene trenger bare å bli sett.
Gi dem et navn, et ord.
Merk hvor i kroppen de sitter.
Hvilket behov forteller de deg at du har?
Handler de om noe som skjer nå eller noe i fortiden?
Hva er en liten handling av medfølelse du kan gjøre mot deg selv akkurat nå?
Bessel van der Kolk sier at det som har skjedd i fortiden, har allerede skjedd. Det som gjør vondt i dag, er ikke selve hendelsen eller det gamle såret, men den energien du bruker på å flykte fra det i nåtiden. Så når du anerkjenner følelsen, ser den, som blir det som bølgene på vannet. De kommer og de går og du kan romme det, akkurat som havet rommer bølgene og lar de være akkurat som de er. Under havet er alt like rolig. I dypet av deg selv, i ditt eget hjerterom, kan du også alltid hvile.
Kroppen bærer på regnskapet hver eneste dag. Det er mye verre å fortsette å trykke vekk enn å bringe det opp i lyset. Jeg ante ikke hvor mye som satt fast i min kropp før jeg begynte på reisen. Det var så mye mer enn jeg ante. Ingen hadde fortalt meg at følelser var så viktige og at det ikke handler om å være sterk og tåle. Det handler om å se det som er, akkurat som det er. Jeg erfarte at når jeg begynte å se, og tillate det som var der å bli sett og være der, så skjedde transformasjonen.
Kroppen din vet hva som er sant for deg. Våg å begynne å lytte til den, og finn tilbake til din naturlige rytme og dit hjerterom.
Varm klem fraMarianne