Prisen vi betaler for å please andre
Sensitiv eller pleaser?
Jeg har alltid vært en som sett bak, bak det som har møtt meg. Jeg prøver å se det fine mennesket som ligger bak det uttrykket som møter meg. I dag forstår jeg at dette er en gave. Det er en gave å kunne møte andre mildt og vennlig, selv når det som møter deg i utgangspunktet er hardt og vanskelig. Det er sensitivitetens og medfølelsens gave.
Samtidig har denne gaven i mange år blandet seg sammen med en av mine største skyggesider: mønsteret med å være en pleaser, medavhengig som Richard Rudd kaller det i gene keys.
Når du er en pleaser, tilpasser du deg andre for at alle skal være fornøyde. Du tuner deg inn på omgivelsene slik at ingen blir skuffet, og sørger for at alle andre får det de trenger. Under overflaten ligger det en ubevisst kontrakt: «Hvis jeg gjør dette, så er jeg trygg, da blir jeg ikke avvist».
Det tok meg så mange år oppdage at det var dette som lå under. Jeg trodde jeg «bare var slik» og at det var en gave å alltid se hva andre trengte. Jeg merket ikke hvor sliten jeg ble av det. Jeg merket ikke at jeg glemte meg selv. Det gikk så langt som at jeg måtte bli syk før jeg satte på bremsen og klarte å se hva jeg holdt på med. Jeg var så opptatt av å holde på harmonien både i relasjoner og i rom at jeg merket ikke hva det krevde av meg. Jeg møtte andres emosjoner og behov før de ofte merket dem selv.
Hva skjer når du bryter kontraktene?
Så begynte jeg sagte å bryte disse kontraktene. Jeg sluttet gradvis å tilpasse meg. Jeg begynte å tåle ubehaget med at alle ikke var fornøyde. Jeg sluttet å hjelpe og fikse i hytt og pine bare for å beholde harmonien. Det krever en god del mot. Når vi skal bryte et mønster, så krever det mot. Det er veldig ubehagelig i starten, men på sikt merker du at du vinner tilbake deg selv. Det er så verdt det, for prisen du betaler for at alle andre skal være fornøyd er skyhøy.
Prisen for et pleasing mønster
Det tok meg 47 år å forstå dybden av mitt eget pleasing mønster, og hvor enormt mye det faktisk har tappet meg for krefter. Min sensitivitet og min medfølelse er egenskaper jeg ønsker å beholde, men de må brukes på rett måte. Jeg var nødt til å avlære mønsteret med å please og jeg måtte begynne å tåle andres misnøye. At jeg ikke skulle redde dem. Sensitivitens gave kommer først når du lærer deg å sette sunne grenser. Da kan du se andres behov uten at du mister deg selv i prosessen. Det handler om å gå fra å være en emosjonell svamp som suger til seg andres drama, til å bli en som ser og føler og vet, men som kan bringe inn balanse og dyp omsorg.
Da jeg sluttet å tilpasse meg og begynte å møte opp som meg selv på ekte, oppdaget jeg raskt at det ikke ble tatt imot på samme måte. Det ble reaksjoner når jeg ikke lenger bare gav den andre det de ville ha. Jeg vet når andre er misfornøyde, og før har jeg alltid tilpasset meg for å få bort dette ubehaget. Nå klarte jeg endelig å stå i det. Misnøyen var ikke min. Den var ikke noe jeg trengte å bære. Kroppen sa også tydelig i fra og det hadde den egentlig gjort lenge, men hodet mitt hadde overstyrt signalene.
Jeg hadde brukt sensitiviteten min fra et feil utgangspunkt. Jeg så den andre ut fra et behov om selv å passe inn, bli godkjent og unngå avvisning. Jeg ga den andre det den trengte, utelukkende for at jeg selv skulle føle meg trygg. Dette var en overlevelsesmekanisme etablert langt tilbake i barndommen: «Hvis jeg gir andre det de trenger, er jeg trygg.»
Når jeg begynte å være tro mot meg selv, merket jeg at det ble vanskelig i noen relasjoner. Det tok tid, men etter hvert forstod jeg at jeg var nødt til å la noen relasjoner slippe og tillate andre relasjoner å endre seg. Jeg kunne ikke lenger ta ansvaret jeg hadde gjort. Jeg kunne ikke lenger bare se bak. Jeg måtte forholde meg til det som faktisk møtte meg og sette grenser for hva som var mitt å bære, og hva som ikke var mitt. Det er min viktigste lærdom.
Når hjertet lukker portalen
Jeg kan fortsatt kjenne en dyp varme for alle mennesker og ønske alle alt godt ut fra det potensialet jeg ser bak adferden deres. Jeg tror vi alle kommer fra kjærlighet og har mye kjærlighet i oss, men jeg nå har jeg erkjent og erfart at jeg må forholde meg til det som møter meg. Jeg må også forbli i meg selv, ikke forlate meg selv, fordi noe kjennes ubehagelig. Dette betyr ikke at jeg ikke kan møte mennesker som har det vanskelig, men det betyr at jeg kan sette en grense for hva som er mitt å fikse opp i og bære, og hva som ikke er mitt, men som jeg fortsatt kan lytte til. Det er en stor forskjell! Når du er redd for harmonien og stemninger blir du fort en som tar et overansvar og går over i den andres liv for å hjelpe. Det er der grensen må settes.
Det handler om å begynne stole på kroppen. Kjenne når ditt hjerte lukker seg. Når ditt hjerte beskytter deg. Kjenne når kroppen strammer seg. Kjenne når hjertet og kroppen åpner seg. Virkelig lære å kjenne hva som er et ja og hva som er et nei. Hva som er mitt og hva som ikke er mitt. Jeg overså i mange år kroppens signaler og lot hodet få styre showet. Nå måtte jeg lære meg å lytte til kroppen. Kroppen forteller deg alltid det som er sant for deg. Det handler bare om å lære seg å lytte og våge å stole på det.
Å endre seg er skummelt. Å gi slipp er skummelt. Likevel må dette til for at noe nytt skal kunne vokse frem. Hvis du forblir den samme, gjør det samme og holder på det samme, så forblir livet ditt det samme.
Å slippe taket ut fra kjærlighet
Nå slipper jeg relasjoner ut fra ren kjærlighet. Kjærlighet til meg selv, fordi jeg beskytter min egen energi. Kjærlighet til den andre, fordi jeg slutter å holde liv i en usunn dynamikk. Nå tillater jeg relasjoner å endre karakter. Jeg trenger ikke ha kontrollen. Jeg er trygg uten å ha kontrollen. Jeg tillater da nye ting å vokse frem, uten min innblanding. Relasjoner kan endre karakter. Jeg kan fint sitte sammen i stillhet. Jeg kan fint sitte sammen i ubehag. Jeg trenger ikke bære det som ikke er mitt å bære. Jeg sier det igjen og igjen, for det er min dyrbare læring.
Vi har alle ulike reiser vi skal gå i dette livet. Jo mer vi anerkjenner og respekterer vår egen unike reise, desto nærmere oss selv kommer vi. Når du lever din egen sannhet, vil du merke at ting endrer seg. Det er slik det skal være. Det kan være skummelt, men du må våge å gi slipp på noe for at noe nytt skal få komme til. Når du våger å gi slipp på det som ikke lenger gagner deg og på det som tar din energi, så får du rom til noe nytt, og plutselig kommer noe nytt. Det er slik universet fungerer. Holder du fast i det gamle, er det ikke plass til noe nytt.
Å leve med kjærlighet og åpenhet betyr ikke at livet aldri føles dritt. Det handler om hvordan du velger å møte vanskelighetene, stillstanden og motstanden når den kommer. Det er et valg, og det valget er ditt.
Det viktigste av alt er å møte opp i ditt eget liv. Møt opp hver eneste dag, akkurat fra det stedet du står på akkurat nå, uten fortidens identifikasjon og uten fremtidens bekymringer. Møt opp som den du er akkurat nå. Når to mennesker klarer å møtes på det nivået, skapes det noe som er sant. Når du våger å se dine mønster og hvor de kom ifra, så kan du endelig gi slipp på dem.
Varm klem fra Marianne